Sååå stolt av meg selv!



For så lenge jeg har telefonskrekk,
så skulle man ikke tro,
at jeg nettopp har overlevt
å ringe til 18 totalt fremmede voksne,
for å høre om de kunne tenke seg
å la barna deres
begynne i korps!

Det er ganske så sprøtt,
for det å snakke i telefon,
er jo på ingen måte farlig.
Det vet jeg jo.
Men likevel så får jeg hjertebank
og begynner å svette, stamme og stotre,
når jeg skal ringe til fremmede folk.
Verst å ringe til sånne offentlige kontorer,
eller når det er på jobb...
Grøss...

Men idag,
klarte jeg det!
Og jeg tror at jeg hørtes helt normal ut,
også!
(Så normal som en
"korpsnerd"
kan høres ut....)

Så da tenker jeg at jeg har lov til å skryte av meg selv,
faktisk!

Så flink du har vært,
lisemor!
:D




Si tre positive ting hver dag i et år!



Det går jo som en farsott over det ganske facebook,
at man skal skrive minst tre positive ting
hver dag
i minst tre dager.

Jeg synes det er fint.

Jeg har gjort det i minst tre år.

Og når dagene er kjipe,
har jeg mange mange positive ting
å se tilbake på.

Til og med fra de dagene som ikke i utgangspunktet var positive.Kode
Det er nemlig ett eller annet som vipper såvidt over til det positive
hver. eneste. dag.

Og så har det også gjort at jeg faktisk legger merke til
det positive som skjer
når det skjer.

Det gjorde jeg nok ikke før.
Ikke i samme grad som nå jaffal!

Og idag kom det jeg har ventet på.
Noen måtte jo gjøre opprør.
For folk er allergisk mot for mye lykke.

Så nå skal man skrive tre NEGATIVE ting
hver dag i minst dager.

Jeg blir trist.
Det er det jeg har å si om det.
Selv om det er negativt.

Det er bare det,
at det man fokuserer på,
er det som blir sterkest, tydeligst.
Så å fokusere på det negative,
det er jo bare...
negativt.

Og hva er vitsen med det?

Og jeg skal gjerne innrømme,
at jeg selv har vært irritert,
på de som aaaalttid har det så heeeelt fantaaaaastisk
på face.
For det virker ikke ekte,
på en måte,
men samtidig så er det vel en fin måte å overleve på,
hvis man trenger det?
Og jeg gidder ikke irritere meg så lenge om gangen.
Over akkurat det,
jaffal.

Og jeg vet at man har dårlige dager,
og det har man jo lov til,
og jeg blir ikke sur over at folk sprer eder og galle
over hele facebook
eller andre plasser,
det er vel også noe man må få ut
på et vis.

Men å bli sur fordi "alle"
skriver noe hyggelig for hver dag,
det tenker jeg at er litt kjipt...
Man får det jo ikke bedre av det?
Vel?

Selv må jeg si,
om akkurat idag,
at jeg er glad jeg ikke lenger skal skrive tre positive ting
om denne dagen
på facebook.
For idag hadde ikke tre ting på langt nær vært nok.

Jeg har nemlig hatt en så super dag
at jeg måtte ha brukt kvoten for en hel uke.
Så det så!

Jeg skriver det ned i min egen private
"tre positive ting hver dag-bok",
så slipper dere andre å lese det,
og bli provosert
for at jeg har det bra
og er lykkelig
og positiv.

Dere kan takke meg
med blomster
og større pengegaver.
Jeg er hjemme imorra kveld,
og tar imot på døren
eller over rekkverket til verandaen med bøtte festa i et tau.

Velkommen!

PS: I love you!
<3



Harder, better, faster, stronger....

Hei og hallo,
og lenge siden sist!

Jobber som en helt,
og har begynt å komme inn i den nye jobben min.
Vel... ny og ny..
nå er det over et halvt år siden jeg begynte.

Og jeg har lært mye,
mest om meg selv,
kanskje...

Hvem skulle trodd at det skulle bli så vanskelig,
og så fint,
å være i ny jobb?

Jeg veksler mellom å tenke at jeg har den beste jobben jeg kan få,
med de fineste kollegene,
til å tenke at jeg må finne meg noe annet å gjøre.
Noe _helt_ annet.

Føler meg superliten,
og altfor stor,
på en gang.

Og så ser jeg på de andre,
og tenker,
at jeg må være en bedre versjon av meg selv,
etterlikne de andre litt mer,
og deres måte å møte folk på.

Litt tøffere,
litt sterkere,
litt smartere,
litt mer tyngde....

Og så blir det liksom litt feil likevel,
for jeg har jo jobbet så lenge
for å bli MEG.

Og tenker...
Hva er galt med å være snill og glad?
Det er det jeg _egentlig_ har lyst til å være....

Føler bare ikke at jeg passer så bra inn,
da.
Ikke at de andre ikke er snille og glade,
for det er de!
Men de er liksom alt det andre i tillegg.

Jeg ser på dette som en periode i livet mitt,
hvor jeg virkelig har mulighet til å utvikle meg.
Faglig, personlig og sånn all over.

Håper bare jeg vil trives med den jeg holder på å utvikle meg til å bli...




Jeg er i ryddemodus!

Jeg har lyst til å rydde bort jula.
Har tross alt ikke kommet i ordentlig julestemning i år.
Vet ikke om det skyldes den ikke-eksisterende snøen,
eller at jeg ikke har vært på julekonsert
(utenom den jeg sang på selv),
eller om det er noen annen grunn.

Uansett så er jeg så LEI
av julepynt!
Det gjelder
spesielt
den type julepynt
som dessverre er resultat av barnearbeid,
sånn at jeg egentlig burde elske det.
Det er jo tross alt MINE barn som har laget det.
Og det skal de ha,
ikke en eneste dorull har gått med i prosessen.
Derimot er det brukt flust av
hermetikkbokser,
syltetøyglass
servietter,
kaffefilter,
kreppapir,
isopor i diverse varianter,
makaroni,
ispinner,
filt
(jeg får vondt i tennene og lukter trelim bare ved tanken!)
gullspray,
piperensere
og glitter
Og uante mengder god fantasi.

Og JA, det er søtt!
Til en viss grad.
Det er bare det
at jeg kan ikke kaste
en eneste
barnehage- eller skolelaget julepynt.
Og med tre barn har man MINST tre av hver,
og hver eneste skal stå lett tilgjengelig
i vinsduskarmen
i stua.
Og jeg holder på å døøØ!

Og kjære barna mine,
jeg elsker dere!
(selv om det ikke virker sånn akkurat nå...)
Men jeg elsker ikke julepynten dere laget for 5 år siden.
Sorry.
Noe av det er adorable,
for all del!
Men...
ikke alt...

Så nå gleder jeg meg bare såååå til 6.januar,
når jeg kan rydde bort alle...
tingene...
og alt det vanlige
kan komme frem igjen....

og nå har jeg ikke engang
NEVNT
julepynten
som gubben skaffet seg før vi traff hverandre...

Jo, forresten,
nå har jeg visst det....

:-P



Vel,
fortsatt god romjul
til dere alle!
Gå og skyt en nisse!
<3

 

 

I`m dreaming of a...

...wet christmas???
...windy christmas???

Noe med dobbeltw blir det jaffal,
men neppe hvit.
Kristoffer er sur og lei,
for nissen kommer jo ikke
hvis ikke det er snø!?
Hvor FÅR de det fra???

Men uansett om julestemninga ikke er 100% tilstede,
så kan vi glede oss over julegreiene.
God mat,
familie og gode venner,
julegaver,
lys.

Selv er jeg veldig glad
for at jeg er frisk.
At jeg har familie og venner rundt meg,
som er glade i meg:
At jeg har alt jeg trenger:
Og vel så det.

Ingen ting å klage på,
i det store og hele!

Og så begynner jeg å tenke litt på
hva jeg vil "ønske" for neste år.
Såkalte nyttårsforsetter.
Selv om jeg heller vil kalle det
nyttårs-mål.

Jeg tenker tilbake på nyttår i fjor.
Da var forsettene at jeg skulle
gå ned 10 kilo,
(selv om det var litt hemmelig...)
smile mer,
og ha mer fokus på kjernefamilie.

Vel...
6 kilo er borte.
Jeg har smilt i år også,
noe usikkert om det var mer eller mindre
enn i fjor.
Og jeg har hatt fokus på familie.
Like mye som ellers,
tror jeg.

I tillegg har jeg bytta jobb
(det må jo bare nevnes.
Igjen...)
Og vi har kjøpt ny båt,
som vi har kommet lenger med
enn den forrige.

Bonus?
Skulle mene det.

Poenget mitt er,
at det er jo vanskelig å sette opp
forsetter
for neste år,
selv om det selvsagt kan være godt ment.

Man kan sette seg MÅL,
men det er litt vilt å sette opp mål for et helt år!
For min del
tror jeg heller at jeg må sette opp
MINDRE mål.
En måned om gangen.

Januar:
Ta sats og hoppe inn i jobben.
Gå ned èn kilo.
Treffe ei eller to venninner
jeg ikke har hatt tid til på ei stund.

Jepp.
dæts it!

Februar kan jeg tenke på
i slutten av januar....

 

Hu hei hvor det går!

Nå har jeg straks vært i ny jobb i 4 uker.
Det er veldig interessant og spennende,
selv om jeg ikke engang har begynt å ha timer på egenhånd ennå.
Det skal jeg begynne med etter jul.
Jeg gruuu-gleder meg!

Selve opplegget er utrolig bra og interessant,
og jeg tror at det kunne være bra for veldig mange flere mennesker.
For å få behandling,
må man ha en BMI over 40,
eller 35 hvis man har en tillegssykdom som følge av overvekten.
Man er isåfall det man kaller "sykelig overvektig".

Jeg er overrasket over hvor lite vi faktisk fokuserer på vektnedgang,
fokuset er først og fremst på helsegevinsten
med å komme mer i aktivitet,
og være mer bevisst på bl.a hva, hvordan og hvorfor man spiser.

Det jeg kanskej først og fremst har lært disse ukene,
er at stolen/sofaen er min verste fiende!

"The chair kills!"
(Michael Mosley)

Hovedpoenget hvis man vil gå ned i vekt,
er faktisk å holde seg mest mulig igang,
stå i stedet for å sitte,
gå i stedet for å stå,
gå fort i stedet for å rusle...

Bruke de mulighetene man har
for å bevege seg mest mulig i løpet av en dag.
Unngå å sitte mer enn strengt tatt nødvendig.
Og så gjerne slutte å spise når man er mett,
og ikke overmett...
Høres jo kjent ut,
ikke sant?

Utrolig lett å gjøre noe med,
for de aller fleste,
vil jeg tro?

Nei, det er jo ikke det.
For det er mye mer behagelig å sette seg i sofaen,
med en flaske brus og litt sjokolade,
og se på tv hele kvelden.
Jaffal synes JEG at det er det mest behagelige.
Og jeg liker å ha det behagelig.
Men da kan jeg bare drite i å klage over at jeg er feit!
:-P

Ja, så da er vel jeg igang med et nytt og bedre liv,
tenker dere?

Øh...
Vel...
ikke akkurat!
Det er jo desember!
Det er nissing og sjokolade fra gulv til tak!
Og når jeg kommer hjem fra jobb,
så er jeg jo så utkjørt
at jeg bare vil legge meg ned
og griiiiine
og sooooove!

Men det går seg nok til etterhvert...
Det pleier jo det!
Ikke sant??
:-S

Neida!
Så joda...
Sånn går nu dagan!

Åssen går det med DEG da?
;-)




Can you forgive me???

Jeg må bare unnskylde!
Virkelig,
på det aller ydmykeste....

Ja,
jeg synes fortsatt det er kjipt å gå i tøy
som er alt for lite,
føler meg faktisk som men klovn...

Og ja,
det var utrolig kjipt
og ensomt
den første dagen på jobb,
og faktisk også dag nr 2.

MEN!

Så løsnet det gitt!
Og jeg tror dette virkelig kan være jobben for meg,
jeg tror jeg kommer til å lære MASSE,
og jeg føler allerede jeg har lært en del,
og kollegene er bare helt nydelige,
faktisk!

Og jeg er støl,
for jeg har trent midt i arbeidstiden,
fordi det er faktisk jobben min,
av og til!
Og jeg spiser frukt og grønt
omtrent så det tyter,
og det er helt fantastisk!

Og så er selve programmet
utrolig FLOTT!
Her er det ikke snakk om noen vidunderkur
for at pasientene skal gå ned i vekt,
for det funker som regel IKKE,
men her er det snakk om å
ansvarliggjøre pasientene,
og snu om på tankegangen,
og jeg føler at det pasientene lærer,
det er noe jeg virkelig kan stå inne for,
100 prosent.

Så nå gleder jeg meg
(og gruer meg også..)
til jeg skal begynne å stå foran gruppene
og lære de teknikker,
og spørre de rette spørsmålene,
sånn at tankene settes i sving.

Akkurat sånn det skal være
i en ny jobb,
ikke sant??

Selv om savnet etter de gode "gamle" kollegene mine,
er utrolig sårt...

Og så må jeg be om unnskyldning for en ting til...
for selv om det har løsna på jobb,
så er jo hodet mitt bare helt propp fullt,
så ettermiddager og kvelder,
er jeg jo helt tjobing,
ute og kjøre.
TOTAL BITCH,
tror jeg trygt jeg kan si...

Så gubbis...
sorry....
<3



Første dag i ny jobb!

Og jeg lever ennå!

Dere som har fulgt med i timen,
har skjønt at jeg skulle begynne i ny jobb,
som ergoterapeut på sykelig overvekt
på sykehuset.

Startet veldig bra da,
med at de ikke har tøy som passer meg.
Jepp.
Litt av et forbilde JEG er,
for de som skal ned i vekt...
:P

Så nå føles det litt som
at det bare kan gå oppover herfra.
Kan man si.
Jeg jobber litt med å finne ut
om jeg føler at dette er jobben for meg eller ikke,
men sånt tar vel litt tid.

Jeg er liksom litt vant til en jobb,
hvor alle tar seg godt av hverandre,
og hvor jeg igrunnen aldri har følt meg utenfor,
så det var litt uvant å sitte "aleine" i lunsjen,
dvs, vi sitter jo i en ring,
men jeg hadde liksom ingen å prate med.... :P

Men ja,
det går seg vel til.

Gruppa jeg fikk møte idag
var i allefall en herlig gjeng,
med masse humor.
Gleder meg til å ha gruppene selv,
etterhvert!

Neida, jeg skal ikke være negativ,
dette kommer til å gå bra!
Jeg bare kjenner at det kommer til å ta litt tid,
før jeg er inne i det,
liksom...

Men nå har jeg begynt i det minste.
Puh!



Nei, nå kjenner jeg at jeg virker veldig negativ her...
Det var ikke meningen!
Det er fint å være igang!
;)

Noen dager er så rare!

Sånn som idag,
som var siste dag på jobb.
Aller siste dag i min jobb som ergoterapeut
ved Kongsgård,
kanskje siste gang jeg jobber med hjerneslag,
hvem vet?

Og det har liksom ikke gått opp for meg ennå.
Skal ikke se bort ifra at jeg kjører rett forbi
avkjørselen til sykehuset på mandag.
Rett tilbake til Kongsgård.

Men der er jeg liksom ikke hjemme lenger???
What??
Virker uvirkelig...

Siste dag med gode kolleger,
siste dag med felleslunsj med ergoterapeutene,
med gode ord og ergoterapiepikrise...
:P

Siste dag med pasientene mine,
siste dag jeg kunne gå innom vaktrommet
og bare sitte der og kose meg.

Kanskje siste gang jeg tilbringer så mange timer,
i den bygningen,
som jeg har blitt så glad i.

Og det er så teit!
For egentlig så har de bruk for meg!
Det mener jeg bestemt!
Men så har en dustete sykehusledelse bestemt
at nå skal vi kutte til beinet,
og helst litt til,
og så gikk ting i feil rekkefølge,
sånn at de FØRST tenkte på hvor mange stillinger de skulle kutte,
og så kom de ikke helt på,
at de kanskje skulle ha noe å tilby pasientene også!
Jeg kunne sagt og gjort så mye
i forhold til akkurat dette,
men nå orker jeg ikke å bruke mer energi på det.

For nå trenger jeg all min energi
til å overleve neste store "happening"
i livet mitt.
Ny jobb.
Og det skal jeg love dere,
at blir interessant og spennende!
Og nytt.
Skummelt og gøy på en gang.

Så må jeg bare grave litt i meg selv,
og se om jeg finner selvtilliten
og tøffheten
som jeg kommer til å trenge.
Jeg må nok rett og slett hente min aller innerste styrke,
og prøve å stole på at jeg duger,
for jo mer jeg tenker på hvilken jobb jeg skal inn i,
jo mer vettskremt blir jeg egentlig!

Og hvilken fryktingytende jobb dette er?
Jo, jeg skal jobbe med sykelig overvekt.
Super spennede,
og super utfordrende!

Men det vil vel helst gå godt,
har jeg hørt.
Nå tar vi en dag av gangen,
eller kanskje bare en time?
Mandag braker det løs!

Wish me luck!



Men denne dagen er rar.
Jeg føler meg tom og trist,
og ensom og forlatt,
og spent og glad,
og alt på en gang!
Noen dager bare er sånn...

:)

Jeg tenker litt på dette med trening....

Jeg satt i bilen på vei hjem fra Zumba`en idag,
og kjente at jeg var så varm
at jeg trodde ansiktet mitt skulle komme til å eksplodere!

Og så tenkte jeg litt på det,
at jeg lurer på
hvorfor jeg hatet å bevege meg
når jeg var liten?

Finnes jo ikke noe mer naturlig
enn å elske å være i bevegelse,
og kjenne at en virker,
på en måte?

Så kom jeg på det.

Jeg ble jo rød,
på grensen til lilla og småblå,
bare jeg beveget meg litt kjappere enn i sakte film,
fra ene veggen i gymsalen,
til den andre.

Og så var det jo også sånn
at hvis en ball i gymsalen var i bevegelse,
så var det en sånn magnetisk kraft,
som droooo den ballen,
rett mot mi nese.
(Jeg er fortsatt relativt overbevist,
om at det er grunnen
til at jeg den dag i dag
fortsatt ikke har bein i nesa.)

Eller så kunne det vel hende
en gang iblant
at jeg snubla,
helt uten at det var noe i nærheten
som jeg kunne snuble i,
annet enn meg selv.
Det opplevde jeg forresten her om dagen også,
jeg var ute for å legge lapper i postkassene på Andøya,
fordi vi skal ha loppemarked med korpset,
og vips,
så lå jeg på bakken
så lang jeg var,
med blodige knær
og såre håndflater.
Og røde kinn....
Mystisk.

Ja men poenget mitt
er at dette tilsammen
var temmelig kjipt i rett alder,
spesielt sånn rundt ungdomsskoletiden,
og da hjalp det ikke at en heeerrrrrlig gutt i klassen
fant ut at det beste kallenavnet på meg
(bortsett fra lisefise, feita og sjeniiiiii)
var "Tomaten".

Jepp.
Kjært barn har mange navn.

Og i rette alder,
sånn ca på ungdomsskolen,
så var jo letteste løsning på dette prolemet,
at man bare lot være å bevege seg.

Mindre sjanse for å treffe nesa mi,
hvis den ikke var så mange plasser!
Vanskelig å snuble i sittende stilling!
Og kinnene ble bare røde når jeg måtte si noe høyt,
eller noen snakket til meg,
eller så på meg,
eller jeg trodde at de så på meg.

Og etter en stund,
så blir jo det en vane...
Å ikke bevege seg,
altså

Og tenk NÅ!
Jeg tror egentlig ikke at jeg blir mindre rød i fjeset
enn når jeg var liten,
men jeg bryr meg faktisk ikke det minste!
SÅH!

Tenk å la en sånn filleting
ta fra en gleden av å bevege seg,
noe av det viktigste man kan gjøre!

Men det sier faktisk noe,
om hvor mye makt
ORD
kan ha!

Tenk litt på det selv,
du,
hvis du skulle komme i fare for
å holde på å si noe
"morsomt"
om noen som ser litt rare ut
etter trening
eller hva som helst!
Det setter nemlig spor,
tenkt!

Thank you
and guddnait!

Klem fra tomaten!




 

Saved by the bell

So to speak.

Blir ikke skummel spøkelsesovernatting
aleine på hytta
likevel.

Som om noen hadde lest tankene mine,
(eller bloggen min?)
kom beskjeden om at veien til hytta stenges
hele helgen
grunnet veiarbeid.

Jassåja?
Sååå...
da må jeg sove hjemme inatt...
hehe...

Men når det er sagt,
så passer det jo egentlig bra,
for formen er jo ikke helt på topp,
har hatt over 40 i feber her,
og det er jo ikke barebare for ei gamal dame.

Så å bli litt kjappere i kroppen,
og i tillegg slippe å kjøre bil,
det bør man kanskje bare være glad for,

Jeg kan
kanskje
dra aleine på hytta en annen gang,
når det er sommer,
og innedo,
og ikke FULLT så mørkt om natten!
Såh!

I tillegg kan jeg jo fortelle at jeg har vært på jobbintervju idag.
Det tok helt knekken på meg,
så jeg måtte bare gå hjem etterpå...:P
Neida, i grunnen burde jeg vel holdt meg hjemme hele tiden,
igrunnen,
sånn som gubben egentlig sa på morran idag,
Jeg burde snart ha lært
at han ofte har mer oversikt,
enn jeg har selvinnsikt,
eller no sånt.

Ja, nei,
men tilbake til jobbintervju...
Det er på den jobben jeg IKKE fikk i forrige omgang,
men som jeg har en bitteliten sjanse til å få alikevel...
Så idag får jeg enten beskjed
om jeg FÅR den eller ikke,
eller så får jeg beskjed
om at jeg ikke får beskjed før neste uke.
Enkelt og greit.
Den som venter,
kjeder seg,
eller noe sånt.



Japp.
Men jeg vet jaffal at jeg har 5 dager igjen på "min" avdeling,
før omforvirringen...
øh...
omorganiseringen..
trer i kraft.
Jepp.
Greit å forankre seg i det man vet!

Og jeg VET!
at imorra,
om jeg så har 40 i feber igjen,
så skal jeg på hotell!!!
I like it!

 




Jeg gruuugleder meg til helga!

Jeg skal nemlig på tur,
og det tenker du nok at ikke er noe å grue seg til..
Og for det meste så gruer jeg meg ikke,
jeg gleder meg mest!

Mesteparten av helga blir nemlig helt kanon
med SPA hotell,
deilig mat,
fred og frihet
og nydelige ergoterapeut-kolleger!

Det er bare en liten detalj..
jeg har bestemt meg for å dra på hytta fra fredag til lørdag,
så kommer de andre opp på lørdag,
og da skal vi kose oss max
hele resten av helgen!
:)

Og så kom jeg på litt seint, da
at hytta er midt i skauen
(ca),
og jeg er mørkredd.
og jeg må gå "noen" meter
UTE
for å komme på do om natta...

Jepp!
Hvis jeg overlever DET
uten varige mèn,
da skal jeg overleve det meste!

Hurra for lisemor
som gjør ting hun ikke tør!! :D

Optimist??




Det skal bli så deilig!

  • den dagen jeg vet hva jeg skal bli når jeg blir stor!
  • når jeg sovner klokka 10 om kvelden, istedet for 2.
  • når jeg VIPS veier... mye mindre enn nå!
  • når jeg har bestemt meg for at jeg er bra nok.
  • når jeg ikke lar dumme kommentarer ødelegge dagen min.

Jeg gleder meg så til den dagen
da denne deppa-tiden har gått over,
og jeg begynner å tro at jeg er noe verdt igjen!

Det skal bli fint, det.

Imens må jeg bare lulle meg inn
i depresjonen
og de teite tankene,
og at jeg synes synd på meg selv.

Off off off
jeg har det så vondt,
lissom.

Bare å glemme alt det fine og gode,
som jeg vet at jeg har
i livet mitt.

Akkurat nå
vil jeg bare drukne i min egne
self-pity.

Så synd på meg,
vettu,
som har mista jobben,
(på en måte),
og må starte helt fra nytt igjen.
Tenk om jeg kunne se det som noe positivt!
En ny start!
Nei....
det føles bare som jeg har sklidd ned
ALLE
stigene
på stigespillet.

"Dine hus og hoteller brenner"

Lisemor, du må kjempe!

Men jeg gidder ikke.
Jeg sitter bare på gjerdet
og venter.
På at noe skal falle i huet på meg,
som på 3 nøtter tl Askepott.,

I eventyrene går det jo alltid bra til sist,
trollet sprekker,
og prinsessa vinner prinsen,
som har fått halve kongerike,
og snipp og snapp,
og mikke mus.
Amen.

Blæ.
Sov godt.
Dere som har de evnene.

 

Du, åssen går det egentlig?

Får det spørsmålet en del for tida,
og det er bare èn ting å si:
Ikke så veldig bra, egentlig.

Å være i omstilling er,
som en pasient uttrykte det tidligere denne uka,
"heilt rævva".

Heilt enig, faktisk!

Det føles som om noen har rykket meg opp med rota,
rista meg noe alvorlig,
og slengt meg bort i et hjørne.

Jada,
jeg må jo være fornøyd,
jeg får jo lov å fortsette på "huset".
Og det ser ut som det ordner seg
for et år fremover nå.
Og så vet jeg ikke mer.
Kanskje skjer det noe også før det året er gått.
Og det er deilig å vite
at jeg kommer til å fortsette å jobbe med rehabilitering en stund,
selv om det kanskje blir på et helt annet område enn jeg er vant til,
og trives så godt med.

Kanskje virker jeg som en bortskjemt drittunge,
som ikke er fornøyd med å vite hva jeg skal i ett år.
Det er bare det,
at jeg hadde planene klare!
Neste høst hadde jeg tenkt å begynne på en mastergrad,
synspedagogikk.
Kjempegira på det!
Men det er jo ikke no vits i,
hvis jeg ikke skal jobbe med hodeskader og hjerneslag mer.
Og dessuten,
så har jeg ikke råd
på "egen hånd",
det er nemlig et utrolig dyrt studie.

Jeg kjenner at jeg er faktisk deprimert.
Jeg sørger.
Over en jobb, ja!
Som sagt før,
jeg har drømmejobben min!
Men nå vet jeg at siste dag i drømmejobben min
er fredag om 4 uker.
15.november.
Jepp.
Jeg synes det er utrolig trist.
Og jeg føler at jeg ikke er god nok.
Selv om jeg VET at det ikke er grunnen til at jeg skulle i omstilling,
jeg hadde rett og slett ikke vært der så lenge som de andre.

Sliten,
deprimert,
lei meg.
Sint, også.
Og overrasket over at jeg har det sånn,
jeg har jo skjønt tegninga i mange måneder,
bare håpet at det skulle skje et mirakel,
eller noe.
Noen dager er jeg så sliten,
at jeg bare sover.
Var på jobb 3 av 5 dager denne uka,
en fjerde dag forsøkte jeg,
men det var bare å innse nederlaget,
ingen krefter igjen,
ingenting å gi pasientene mine.
Rett og slett.
Føles forferdelig.

Har måtte si fra meg student også,
en annen terapeut måtte overta,
jeg har ikke nok plass i hodet
til å gjøre en god nok jobb som veileder.
Skikkelig nederlag,
for hun er en utmerket ergoterapi-student,
og jeg syntes det var så gøy å være veileder for henne.
Men hun skal jo ha mest mulig ut av sin studieperiode også.

Off,
noe av det aller verste er
at jeg er skuffet fordi jeg må bli på min avdeling.
Jeg så nesten frem til,
nå som jeg var i omstilling,
at jeg skulle komme meg bort.
Ikke at jeg ønsket å jobbe en annen plass,
men bare at jeg var innstilt på at det skulle bli sånn,
men så "må" jeg være der som vikar,
lissom...
Egentlig ikke "god nok",
men grei nok så lenge de trenger vikar.
Selv om jeg vet at det ikke er sånn det er,
Men nå er jeg der liksom på
"lånt tid",
og da kunne jeg like gjerne kutte nå,
og komme meg videre.

Ja ja, bla bla bla.
Jeg er så LEI av å høre meg selv sutre over dette,
men så klarer jeg ikke ta meg sammen heller.
Jeg ER lei meg
og veldig sliten.

Sånn er det.

Og så blir jeg SUR,
fordi det går ut over alt annet.
Det er jo synd på meg,
så litt is hver dag,
det er jo bare helt naturlig.
Orker ikke å labbe de 10 000 stegene hver dag,
tar det imorra.
Eller i overimorra.
Eller i overioverimorra.
Eller neste uke.
Må bare legge meg å sove litt på ettermiddagen.
Bare være oppe litt lenge på natta.
Bare la meg få lov å være litt mer sur og grinete enn vanlig idag.
Imorra skal jeg oppføre meg ordentlig.
Eller i overimorra.
Eller neste år.

Heilt rævva
er det.
Gratulerer med dagen,
lisemor.


 

 

 

Omstilling, my ass!

Ja, da var dagen kommet,
og igår fikk jeg beskjed om at jeg IKKE fikk den jobben jeg ønsket,
men sitter nå igjen med smuler og rester.
Jeg har altså endt opp med et vikariat
som i utgangspunktet varer 5 mnd.
Det er jo forutsigbart og greit.
NOT!

Visste jo at det kunne bli sånn,
men kan jo ikke si annet enn at jeg er skuffet.

 

Thinkin bout it, bloggin bout it...

Til dere som er lei syting og klaging,
fra meg eller andre:
for deres egen skyld,
og for å unngå at dere skal bli psykotiske
eller lignende,
bare la være å lese videre.
Jeg lover dere,
det går helt fint,
jeg skriver dette innlegget mer for min egen del,
enn for deres,
for å være helt ærlig...

Samarbeidsreform.
Omorganisering.
Nedbemanning.

Tre ord jeg HAAATER
akkurat nå,
og som surrer rundt i hodet mitt
24/7
for tida.

For eksempel,
natt til idag,
tror jeg at jeg ble oppsagt 4 ganger.



Våknet og tenkte at
"Hallooo!!! Jeg må skrive om dette på facebook,
jeg må høre om noen har en jobb til meg!!"
Tror jeg klarte å fatte at det var en drøm
før jeg kom så langt.
Kanskje jeg burde sjekke facebook...

Alt mine kolleger sier,
tolker jeg,
analyserer,
om det kan være til min fordel,
eller bakdel...
og så vet jeg ikke lenger hva jeg vil.

Jeg vet at det må "gå" to ergoterapeuter,
og jeg vet veldig godt at sjansen er utrolig stor
for at èn av de to er meg.
Og akkurat nå
kjenner jeg at jeg bare kunne sagt på jobb imorra
at jeg gjerne VIL i omstilling.
Bare sånn at jeg ikke trengte å tenke på
at det blir enten sånn eller sånn.

Det er så ekstra vondt,
når jeg vet at jeg faktisk har min drømmejobb.
Jeg har visst at jeg ville ha AKKURAT den jobben jeg har nå,
siden jeg var 16.
Og det er snart 16 år siden.
Halve livet mitt, faktisk.

Ikke det at ikke andre områder er spennende!
Kjempemasse spennende jobber der ute!
Men.....
ja....
det blir jo ikke det samme...

Sykehuset må finne en jobb til meg.
Det er èn jobb ledig.
Den er interessant,
faktisk VELDIG interessant,
men jeg vet om to andre hos oss
MINST
som også vil ha den jobben.
Så om jeg kommer i omstilling,
er det ikke sikkert at jeg blir omstilt til DEN jobben,
engang.
Forresten er det bare et vikariat.
I nesten to år.
Så kanskje jeg må jobbe på kjøkkenet.
Eller vaske.
Til de finner noe relevant til meg...
GosH!

Jeg vet jeg tenker for mye.
Og jeg vet at det ikke hjelper å tenke,
fordi jeg kommer til å bli så utrolig
KNUST
uansett hvor mye jeg forbereder meg,
hvis jeg ikke beholder min faste jobb.
Samme hvor innstilt jeg er
på at jeg ok er èn av de to.

Og så er det sånn,
at samme hvor mye jeg bekymrer meg,
så hjelper det ikke.
Jeg kan ikke gjøre noe med det,
det de bestemmer,
det bestemmer de.
Så hvorfor ikke bare la det sveve?
Sette tankene på en rosa sky,
og la de ligge der
til stormen kommer,
til tordenværet starter?

Klarer ikke det, jeg.

Og så,
hvis det skulle bli sånn,
at jeg faktisk får lov å beholde
drømmejobben min...
Så vet jeg ikke engang om det ER
drømmejobben min
lenger.
Med alt det som skal skje,
så kan jeg ikke se for meg
at vi skal kunne gi et like godt tilbud til pasientene,
og fra oss ergoterapeuter sin side,
er det,
som jeg ser det,
ikke et godt nok tilbud nå engang,
FØR vi kutter ned.

Omg.
Kjære du som leser dette:
Hvis du kan klare å holde deg frisk de neste årene,
go for it!

Hilsen ergoterapeut,
på randen av sammenbrudd.




Feteste lua, evah!

Sånn vil jeg ha meg!

:D

Honey, I`m hoooome!!!

Jepp!

Vært og svingt meg litt i Europa i helgen!
Gdansk, Polen.
Fin by altså!

Har rett og slett vært nede på besøk hos min kjære,
som jobber der nede for tiden.
Så det har vært helt topp,
meeeeeeeeeen...
litt rart å reise hjem uten han!

Men nå har jeg prøvd meg på flytur på egenhånd, altså!
Og det er forsåvidt ikke første gang,
men sist hadde jeg mappe rundt halsen,
hvor det stod:
"Jeg reiser alene"
Den hadde plass til boardingpasset og en pakke tyggis.
Skulle hatt sånnen denne gangen også.
Blei nemlig lettere stressa når fly 2 av 3 var så forsinka
at jeg egentlig ikke kom til å rekke fly nr 3...
Da måtte jeg rett og slett ringe gubbis i Polen
og høre hva som ville skje med meg.
Jeg var litt redd for at jeg bare skulle bli satt på gata
og måtte haike til Polen fra Køvbenhavn.
Det hadde forsåvidt også vært en opplevelse...
Men så sa gubbs at hvis det,
så måtte de ordne hotell til meg,
og fly neste dag.
Så da var det greit.
Da var det nesten sånn at jeg håpet
at jeg ikke rakk siste flyet
og fikk en ensom natt på hotell,
for det hadde vært deilig det og!
;)

Men så var det siste flyet også forsinka!
Hah!
Snakk om flaks!!

Joda.
men resten av helgen gikk
så godt som
knirkefritt.
Tror jeg bare er nødt til å nevne
at igår brukte vi mesteparten av dagen
på SPA...
mmmmm....
Så blåe tånegler har jeg aldri hatt før!
Og jeg har prøvd verdens beste dusj
og deilige bassenger
og forfriskende aroma-badstu.
og toppa heile driden
med ordentlig topp til tå massaje!
Eller.. tå til topp, egentlig...
Uansett, hurra!!!
Skulle bare gjort sånn myyye oftere! ;)

Ja, nei,
jeg kommer til å leve lenge på denne helgen!
<3
Kjærestetid er viktigere enn man skulle tro!




Jobb eller ikke jobb, det er spørsmålet!

Idag var det møte på jobben,
fordi vi er i omorganisering,
og vi skal nedbemanne med maaange årsverk
på vårt lille sykehus.

Og i dag fikk vi konkrete tall.

1,5 ergoterapeut skal kuttes.
Der kjente jeg at jobben min glapp
like ut av hendene på meg.

Det er ikke bestemt ennå,
HVEM som skal gå,
men det ligger ganske tydelig i kortene
når vi to som har kortest ansiennitet
(og mest sannsynlig også minst faglig kompetanse),
tilsammen har
nøyaktig
1,5 stilling.
Hurra.

Så nå er det bare å begynne å se etter jobber andre steder,
selv om jeg ikke har lyst.
Kan likegreit finne noe å søke på,
selv om jeg ikke har fått noe oppsigelse.
Eller.
Jeg får jo ikke oppsigelse,
de må jo bare finne en annen jobb til meg..

Min kjære reagerte
absolutt IKKE
på at jeg fortalte at jeg mest sannsynlig mister drømmejobben min.
Han finnes ikke bekymra.
Det ordner seg, lissom...
Om jeg bare var så sterk i trua sjøl....
Eller om han visste hva som stod på spill.
Jeg tror ikke han har sin drømmejobb,
hvis ikke ville han kanskje forstått hvordan det føles...

Men nei,
jeg griner ikke
(ennå),
tross alt så er jo ingenting avgjort,
og mirakler kan jo skje,
men jeg våger nesten ikke å tro det.

Jeg får trøste meg med ordtaket
"Når en dør lukkes,
åpnes som regel en annen."
Eller åssen det var.



Sov godt :P

PS: Og ja, jeg vet at det er nok et sutreinnlegg, og jeg vet at ingenting er avgjort, og jeg vet at det er mange flere enn meg dette går ut over (ikke minst pasientene våre), og alt det der, men halloooooo!
For meg er det faktisk helt krise å kanskje skulle miste en jobb som er så mye mer enn en jobb for meg.

 

 

Sånn passe flaut...

Det er noe med det,
at når totalt fremmede mennesker,
på butikken,
eller i byen,
eller igrunnen hvorsomhelst,
helt uten å skjems
GLAAAANER
på puppane dine....

Da skjønner du at den derre (u)vanen
med å putte mobilen i bh-en
fordi du ikke har lommer,
har gått litt langt....

:P

Kanskje jeg skulle hatt meg en sånnen:

 

Jepp.

Men ikke sant,
jeg MÅ jo ha den en plass,
jeg har jo skritt-teller på telefonen,
og jeg kan ikke gå glipp av noen skritt!
Det skjønner dere jo...

Ikke alle dager er like tipp-topp...

Og idag er litt sånn nede-dag,
for min del.
Problemet er nakken,
som har bestemt seg for å streike
"pittelitt".



Voltaren og paracet er mine beste venner for tida,
sammen med varmepakkene på jobb,
og idag har jeg rett og slett bare bestemt meg,
for at jeg ikke klarer mine 10 000 steg.

En hviledag,
rett og slett!

Tenker at jeg skulle jo egentlig på syklubb
med de skjønne Kristiansandsboende
videregående-jentene mine,
men fikk ikke barnevakt.
Og hvis jeg hadde gått på syklubb,
så hadde jeg ikke fått gått de 10 000 likevel.

Så får heller høre på
Spotify-lista mi
"DØ KALORIER!"
på full gnu
på kjøkkenet
mens jeg smører matpakker....
Sånn at jeg ikke går glipp av DEN biten,
jaffal.

Egentlig,
hadde jeg kommet på det tidligere,
så kunne jeg benka meg på loftet
og sett Pitch Perfect
<3
Igjen.
Men nå er det too late!
Får se den en annen dag
jeg fusker i faget.

Og mens jeg sånn nogenlunde er inne på helse,
og trening;
eller jaffal nesten,
så har jeg tenkt å skryte ltitt av meg selv,
så HOLD DERE FAST!
Nå har jeg gått ned
HALVPARTEN
av det jeg la på meg når jeg ble syk!
10 av 20
dustete
ekle
møkkakilo!
I AM ON MY WAY!
Selv om det går seint,
men ikke sant,
det er nesten hele vitsen!
Orker ikke mer sånn diett-slanke-kjør,
med 10 kilo ned
så 12 kilo opp.
Det er jeg ferdig med!
Det som gjelder nå,
er en livsstil som jeg kan leve med!
Sunn og variert mat,
og så minimum 10 000 steg om dagen
(foreløpig;
og når ikke nakken streiker....)
Jepsi pepsi,
og sånn er det.

Og så har jeg en annen ting å fortelle,
men dere får bare et hint:



Hihihiiiiii!
:D

Nei, dere,
jeg skulle ønske at jeg hadde noe moro å skrive om idag,
men det funker liksom ikke helt :P
Sorry!

De små gleder i livet

Når man er ute på sin sedvanlige kveldstur,
og det lyset som vanligvis slår seg AV
når jeg er på vei forbi,
for en gangs skyld slår seg PÅ!

Når man kommer hjem fra jobb,
klar til dyst,
og så er størstejenta allerede
FERDIG med leksene!

Når man slipper å lage middag,
fordi man kan komme på kirkelapskaus
i Voie kirke,
én gang i måneden!

Når man finner noe man har lett etter lenge!

Når man har skikkelig dilla på en sang,
og så er den på når man slår på radioen!

Når man får en koselig sms,
sånn helt ut av det blå!

Når man får et uventet kompliment av en kollega!

Når man sovner med en gang man legger seg!

Når man får en saftig nuss av minstemann!

Når man endelig har bestilt spa-weekend med gode kolleger,
og kan glede seg som en unge i mange uker!

Når det er sol og rimelig varmt,
selv om det er midten av september!

To be continued....

Man må bare huske å huske på
at små øyeblikk
er det som gjør livet herlig!

<3



 

 

Nei, det kan ikke stemme!


(Fint bilde av meg, sant?)

Jeg har neeesten klart å holde meg fra å skrive stemme-statuser på facern idag.
Rimelig stolt av meg selv!
Men jeg glapp et lite sekund,
og skreiv ett eller annet som:
"Her er det noe som ikke stemmer!"
Eller noe sånt.
Typisk meg.

Men å blogge om det å stemme,
det kan man!

Og først og fremst,
bare for å få det ut av verden,
vi kvinner har fått lov til å stemme for 100 år siden,
og det skal vi være veldig glade for!
Og nå som vi har stemt i 100 år,
tenker jeg at vi kan si det har blitt tradisjon.
So, my fellow female-people,
jeg håper dere har stemt idag!!!
Jaffal dere som er over 18.

Jeg har stemt.
Og etterpå var jeg på butikken,
og der la jeg spesielt merke til at de ikke selger øl i dag.
Sånn at folk kan få lov å være edrue når de stemmer.
Selv er jeg glad for at jeg hadde et lite lager hjemme allerede,
sånn for sikkerhets skyld.
Altså, jeg var helt klink edru når jeg stemte,altså altså!
Og jeg er fortsatt helt klink edru,
men greit å vite at sjansen er der, liksom.
Selv om det kanskje ikke hadde gjort noe forskjell om jeg var på druen når jeg stemte,
for uansett så husker jeg ikke helt om jeg stemte høyre eller venstre,
eller opp eller ned.
Eller Fremskrittspartiet.

Jeg tror jeg går for helsvart regjering i år!

Nei men...
da stemte det kanskje likevel?

Hit eit steg, og dit eit steg....

Utrolig nok ingen som brøt seg inn i verken hus, bil eller garasje i natt!
Nesten så jeg slapper av igjen :P

Men du,
nå skal jeg gi deg en god ide!

Hvis du har smart-phone,
og ikke allerede har gjort det;
last ned en skritteller!
(Jeg har hatt vanlig skritteller frem til nå,
men så glemte jeg en dag at jeg hadde den i bikini-bhen,
og så hoppa jeg uti vannet....)




Sjøl har jeg lasta ned en som heter Accupedo.
Jeg falt litt for den fordi den heter det den heter.
Men nok om det!
Det er jaffal utrolig mye gøyere å ut og gå,
når noen kan fortelle deg etterpå hvor mange steg du har gått,
hvor langt det var,
hvor lang tid du brukte
og hvor mange kalorier du har forbrent!

Og ikke minst,
så kan du også se hvor mange steg du har gått den siste uka, måneden og året!

Jeg ser bare ett problem akkurat nå...
Jeg trener jo zumba av og til,
og hvor skal jeg putte telefonen da???
Har jo sjelden lommer på treningstøyet???
Gode råd tas imot med takk og glede!

Ja, nei, det gjelder å finne den rette motivasjonen!

Så nå ser jeg bare frem til at Spotify skal fikse seg,
sånn at jeg har musikk på øret når jeg er ute og labber,
for det begynner å bli litt flaut
når folk ser på meg og smiler,
og det går opp for meg at jeg synger selv,
fordi musikken mangler...

Neida, joda,
det var dagens tips,
ta det til etterretning!

:D

 

Har du forresten hørt om hun som hadde kjøpt ny skritteller?
Hun lurte så fælt på hva den egentlig telte,
og hvor i skrittet den skulle sitte??

Scary movie ellernosånt....

Jajaja...
Mine kjære fjasbokvenner vet
at jeg allerede har inntatt ett par
(relativt) små
glass vin.

Bare for å manne meg opp til å gå og sove....

Det har seg nemlig slik.
Igår morges oppdaget min kjære
at det var noe som manglet i bilen hans.
Ikke noe viktig liksom.
Bare stereoanlegget.
Og nøkkelen til samme bil.
Min bil
(som ubetydelig nok er relativt ny og sinnsykt mye mer verdt)
stod ved siden av.
Men nøkkelen i tenninga.

Jej...

Dermed har det nok kanskje skjedd noe midt på blanke ettermiddagen.
Altså dagen før igår.
Også kalt forgårs.
Eller forrigårs...
eller no sånt
WHATEVER!!!!!

Jaja...
Ikke noe uerstattelige greier, liksom.

Men hakket kjipere,
siden gubbis dro til Polen på jobb igår ettermiddag.
Sånn at jeg er aleine med tre unger,
og vet at noen har en nøkkel til den ene bilen som står i garasjen....
Ja, lett å sove da, du!

Sov forsåvidt ok igår,
men man kan si at man sjekka alle dører mer enn èn gang før man tusla
ALEINE, nevnte jeg dèt????
til sengs.

Wellwell,
all good,
stille og rolig i natt!
:D

Så går dagen som den skal!
Og ettermiddagen også!

Jeg er kanskje LITT mer nøye med at unger ikke er aleine hjemme,
og at dører, biler og garasje er låst.

Så drar vi og bader i kveldinga,
(deeeeeeilig!)
og så kommer jeg hjem igjen,
med tre barn...
OG SÅ ER DØRA ULÅST!!!!?!?!?
HOLY SHITTY MOTHERF*****!!!!

HUNDREOGTI PROSENT
sikker på at jeg låste døra før jeg gikk!
Det er ikke ofte at jeg tenker over hva jeg gjør,
men jo, det gjorde jeg der og da!

Bare for å være på den sikre siden,
så er nøkkelen jeg vanligvis har liggende ute,
BORTE, GONE, DISAPPEARED!
UÆÆÆÆ!

Gjett om ungene fikk panisk beskjed om å holde seg utendørs til mor hadde gått rundt i heeeele huset
med slagvåpen i beredskap
(les; mobil, flunka ny og alt!)
og sjekka at ingen gjemmer seg bak sofaer eller under senger!
Fyttintherack!

Ringte gubbis og forstyrra midt i middag (stakkars),
og TAKKOGLOV så kunne han fortelle
at "ute-nøkkelen",
den hadde han fjernet og lagt inne i huset,
etter det som skjedde her i forgårs..

Mææææn!

Nå har jeg roet meg.
Hvitvin har den effekten.
Jeg fniser til og med litt.
Så nå skal jeg liksom gå og legge meg igjen da,
og la være å tenke på at det labber noen rundt i nabolaget,
og venter på å slå til...
:P


(bildet er hentet via google, altså, jeg er blond, så det er IKKE meg det er bilde av, altså!!!)

 

 

 

 

 

Til gubbis, som har det med å ta alt jeg skriver på bloggen grav alvorlig:
Jeg bruker flittig et virkemiddel som kalles "overdrivelse".
Jeg har det helt fint, altså!
Jaffal sånn sirka.
Kos deg i Polen du!!
Snakkes når du kommer hjem!
(hvis ikke øksemorderen har vært her allerede..............)

Tidstyver, dø lux!

Facebook
Candy Crush
Instagram
Hay Day

....

Yr.no

....

Tenk om en var tilbake i barndommen,
når vi bare hadde èn kanal,
jaffal hjemme hos oss!
Sikker på jeg hadde hatt mer energi da....

Men jeg hadde ikke visst at de jeg studerte sammen med i Stavanger hadde fått baby,
eller at mamma stadig vekk er flinkere enn meg til å kombinere godteri,
eller at været til helgen,
som for en time siden så helt grusomt ut,
nå skal bli heeeeelt nydelig!

Åssen overlevde vi,
lissom????




Nei har du sett!

Nå var det jammen lenge siden.
Igjen.
Og siden sist, så har jeg lært en ting!
(wow...)
Det heter ikke at jeg ikke har hatt tid til å blogge den siste tida,
for sannheten er at jeg ikke har prioritert det!
Man har nemlig tid til det man vil.
Så ja... jeg har ikke prioritert det ;)

men jeg har savna det litt da....
bare ikke så mye interessant å skrive om :P
Dessuten er det meste som skjer oppi hodet mitt for tida sånt som dere ikke har lyst å vite om.

Feks så har dere IKKE lyst til å vite at jeg ALLTID til enhver tid har en sang på hjernen,
og akkurat nå er det en oppvarmingsøvelse jeg lærte på koret igår,
og den går som følger:

Olga, Olga, kyrne dine er dau!
Nei, dei er ikkje dau!
Dei gjeng oppi lia og ete på lauv!
Olga Olga oh oh!

Sant, enig?
Ikke noe å snakke om...

Nei, men hold dere fast,
jeg kom nettopp på en litt interessant fun-fact!
Jeg er ferdig med min 100dagers utfordring!
Dere husker den?
At jeg skulle være minimum 75 dager uten godis i løpet av 100 dager?
Vel, jeg klarte 77! :D
Og hver dag jeg klarte det, så teipet jeg på en penge,
og de pengene skal jeg bruke på noe gøy til meg selv!
Så nå har jeg 800 klissete kroner, som jeg skal kjøpe godteri og is for,
sånn at jeg kan ta igjen det tapte!
Neida.
Joda.
Neida.

Joda.

Ellers så feiret jeg at karantenen etter sykemeldingen min har gått ut,
det betyr at jeg har vært friskmeldt i 6 måneder!
HURRA!
Så nå har jeg lov til å sykemelde meg igjen!
:P
Men det trenger jeg jo ikke, da!
Jeg lever og har det bra!

Og så har jeg fått ny båt <3
Eller, ikke jeg da, men vi!
Og ikke fått da, men kjøpt!
Men dere skjønner hva jeg mener!
Uansett, stakkars de folkene jeg spiser lunsj med for tida,
for de må høre om denne nye "babyen" min hele tiden...
Men jeg er jo bare så glad!
For jeg liker seilbåter!
Det finnes ikke noe mer romantisk, sukkh...
(Hvis dere vil se bilde av min deilige båt, så kan dere klikke dere inn på Instagram på lisefinne og ta en titt)

Neida. Og ellers da?
Kan ikke si det skjer så sabla mye.
Men jeg liker at det er vår,
og at snøen er borte,
og at båten kommer til helgen,
og at jeg har satt bort vintersko
og -jakker,
og at lillesøster skal ha baby,
og at jeg kan gå turer uten å bli blaut på beina,
og så har jeg dilla på musikken til Pitch Perfect.
I tillegg til Olga, da.

Har du sett Pitch Perfect?
Jeg skal kjøpe den på dvd,
og se den HVEEER gang gubben er borte.
Mæææn! Jeg elsker den filmen!
Like bra som Glee!
<3

Nei, var det noen som sa jeg skulle legge meg?
Jada, jeg skal det!
Jeg skal bare finne et fint bilde til dere først...

 

 

Oups...
Ble visst en snutt fra Pitch Perfect istedet ;)

Well well!
sov godt og drøm søtt!




3 av 1

På tide med en ny 3 av 1, synes jeg!
Denne sangen her går virkelig rundt og rundt i hodet mitt for tida!

Bruno Mars, godgutten!
Locked out of Heaven <3

Og så god-serien, of course: Glee!
Liker den som jente-versjon, jeg!

Og til slutt; god-covreren Sam Tsui!
Mulig jeg snart trenger å fornye meg litt,
i forhold til hva jeg legger ut av covere,
men Sam Tsui er bare så fantastisk!
Sukkh...

Ellers..
Litt merkelig dag idag...
men det går seg nok til...
Må bare fokusere på det som er bra,
og det jeg har klart,
og så får man ta tak i det andre etterhvert!

Ha en herlig helg, alle sammen!
<3

 




Bilde av min godis-kalender

Kom på at jeg kan jo legge inn bilde fra instagram, så dere får se min geniale godis-kalender! Nå er det en deeeel mer penger på den, da, men dere får et inntrykk, sant??
Er feks ikke baare kronestykker på lenger, men faktisk noen sedler tilogmed! Regner med at det ikke bare blir en halvtimes nakkemassasje etter dette, men en hel DAG på spa kanskje :-P

Les mer i arkivet » Juni 2014 » Desember 2013 » November 2013
lisemor

lisemor

32, Kristiansand

Her har du meg! Du kan følge meg og bloggen på Facebook, søk på Lisemors blogg! :) lise.finne@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits