Jobb eller ikke jobb, det er spørsmålet!

Idag var det møte på jobben,
fordi vi er i omorganisering,
og vi skal nedbemanne med maaange årsverk
på vårt lille sykehus.

Og i dag fikk vi konkrete tall.

1,5 ergoterapeut skal kuttes.
Der kjente jeg at jobben min glapp
like ut av hendene på meg.

Det er ikke bestemt ennå,
HVEM som skal gå,
men det ligger ganske tydelig i kortene
når vi to som har kortest ansiennitet
(og mest sannsynlig også minst faglig kompetanse),
tilsammen har
nøyaktig
1,5 stilling.
Hurra.

Så nå er det bare å begynne å se etter jobber andre steder,
selv om jeg ikke har lyst.
Kan likegreit finne noe å søke på,
selv om jeg ikke har fått noe oppsigelse.
Eller.
Jeg får jo ikke oppsigelse,
de må jo bare finne en annen jobb til meg..

Min kjære reagerte
absolutt IKKE
på at jeg fortalte at jeg mest sannsynlig mister drømmejobben min.
Han finnes ikke bekymra.
Det ordner seg, lissom...
Om jeg bare var så sterk i trua sjøl....
Eller om han visste hva som stod på spill.
Jeg tror ikke han har sin drømmejobb,
hvis ikke ville han kanskje forstått hvordan det føles...

Men nei,
jeg griner ikke
(ennå),
tross alt så er jo ingenting avgjort,
og mirakler kan jo skje,
men jeg våger nesten ikke å tro det.

Jeg får trøste meg med ordtaket
"Når en dør lukkes,
åpnes som regel en annen."
Eller åssen det var.



Sov godt :P

PS: Og ja, jeg vet at det er nok et sutreinnlegg, og jeg vet at ingenting er avgjort, og jeg vet at det er mange flere enn meg dette går ut over (ikke minst pasientene våre), og alt det der, men halloooooo!
For meg er det faktisk helt krise å kanskje skulle miste en jobb som er så mye mer enn en jobb for meg.

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits