Thinkin bout it, bloggin bout it...

Til dere som er lei syting og klaging,
fra meg eller andre:
for deres egen skyld,
og for å unngå at dere skal bli psykotiske
eller lignende,
bare la være å lese videre.
Jeg lover dere,
det går helt fint,
jeg skriver dette innlegget mer for min egen del,
enn for deres,
for å være helt ærlig...

Samarbeidsreform.
Omorganisering.
Nedbemanning.

Tre ord jeg HAAATER
akkurat nå,
og som surrer rundt i hodet mitt
24/7
for tida.

For eksempel,
natt til idag,
tror jeg at jeg ble oppsagt 4 ganger.



Våknet og tenkte at
"Hallooo!!! Jeg må skrive om dette på facebook,
jeg må høre om noen har en jobb til meg!!"
Tror jeg klarte å fatte at det var en drøm
før jeg kom så langt.
Kanskje jeg burde sjekke facebook...

Alt mine kolleger sier,
tolker jeg,
analyserer,
om det kan være til min fordel,
eller bakdel...
og så vet jeg ikke lenger hva jeg vil.

Jeg vet at det må "gå" to ergoterapeuter,
og jeg vet veldig godt at sjansen er utrolig stor
for at èn av de to er meg.
Og akkurat nå
kjenner jeg at jeg bare kunne sagt på jobb imorra
at jeg gjerne VIL i omstilling.
Bare sånn at jeg ikke trengte å tenke på
at det blir enten sånn eller sånn.

Det er så ekstra vondt,
når jeg vet at jeg faktisk har min drømmejobb.
Jeg har visst at jeg ville ha AKKURAT den jobben jeg har nå,
siden jeg var 16.
Og det er snart 16 år siden.
Halve livet mitt, faktisk.

Ikke det at ikke andre områder er spennende!
Kjempemasse spennende jobber der ute!
Men.....
ja....
det blir jo ikke det samme...

Sykehuset må finne en jobb til meg.
Det er èn jobb ledig.
Den er interessant,
faktisk VELDIG interessant,
men jeg vet om to andre hos oss
MINST
som også vil ha den jobben.
Så om jeg kommer i omstilling,
er det ikke sikkert at jeg blir omstilt til DEN jobben,
engang.
Forresten er det bare et vikariat.
I nesten to år.
Så kanskje jeg må jobbe på kjøkkenet.
Eller vaske.
Til de finner noe relevant til meg...
GosH!

Jeg vet jeg tenker for mye.
Og jeg vet at det ikke hjelper å tenke,
fordi jeg kommer til å bli så utrolig
KNUST
uansett hvor mye jeg forbereder meg,
hvis jeg ikke beholder min faste jobb.
Samme hvor innstilt jeg er
på at jeg ok er èn av de to.

Og så er det sånn,
at samme hvor mye jeg bekymrer meg,
så hjelper det ikke.
Jeg kan ikke gjøre noe med det,
det de bestemmer,
det bestemmer de.
Så hvorfor ikke bare la det sveve?
Sette tankene på en rosa sky,
og la de ligge der
til stormen kommer,
til tordenværet starter?

Klarer ikke det, jeg.

Og så,
hvis det skulle bli sånn,
at jeg faktisk får lov å beholde
drømmejobben min...
Så vet jeg ikke engang om det ER
drømmejobben min
lenger.
Med alt det som skal skje,
så kan jeg ikke se for meg
at vi skal kunne gi et like godt tilbud til pasientene,
og fra oss ergoterapeuter sin side,
er det,
som jeg ser det,
ikke et godt nok tilbud nå engang,
FØR vi kutter ned.

Omg.
Kjære du som leser dette:
Hvis du kan klare å holde deg frisk de neste årene,
go for it!

Hilsen ergoterapeut,
på randen av sammenbrudd.




2 kommentarer

lisemor

03.10.2013 kl.00:44

Linn: Ja, det har du helt rett i, Linn, skikkelig slitsomt! Og ja, hjelper nesten alltid å skrive ting ned, få det ut av huet ;)

Linn

02.10.2013 kl.23:28

Åh, slitsomt Lise å ikke vite, og bare tenke tenke tenke. Håper det hjalp litt å få skrevet det ned et sted iallefall!

Skriv en ny kommentar

hits