Du, åssen går det egentlig?

Får det spørsmålet en del for tida,
og det er bare èn ting å si:
Ikke så veldig bra, egentlig.

Å være i omstilling er,
som en pasient uttrykte det tidligere denne uka,
"heilt rævva".

Heilt enig, faktisk!

Det føles som om noen har rykket meg opp med rota,
rista meg noe alvorlig,
og slengt meg bort i et hjørne.

Jada,
jeg må jo være fornøyd,
jeg får jo lov å fortsette på "huset".
Og det ser ut som det ordner seg
for et år fremover nå.
Og så vet jeg ikke mer.
Kanskje skjer det noe også før det året er gått.
Og det er deilig å vite
at jeg kommer til å fortsette å jobbe med rehabilitering en stund,
selv om det kanskje blir på et helt annet område enn jeg er vant til,
og trives så godt med.

Kanskje virker jeg som en bortskjemt drittunge,
som ikke er fornøyd med å vite hva jeg skal i ett år.
Det er bare det,
at jeg hadde planene klare!
Neste høst hadde jeg tenkt å begynne på en mastergrad,
synspedagogikk.
Kjempegira på det!
Men det er jo ikke no vits i,
hvis jeg ikke skal jobbe med hodeskader og hjerneslag mer.
Og dessuten,
så har jeg ikke råd
på "egen hånd",
det er nemlig et utrolig dyrt studie.

Jeg kjenner at jeg er faktisk deprimert.
Jeg sørger.
Over en jobb, ja!
Som sagt før,
jeg har drømmejobben min!
Men nå vet jeg at siste dag i drømmejobben min
er fredag om 4 uker.
15.november.
Jepp.
Jeg synes det er utrolig trist.
Og jeg føler at jeg ikke er god nok.
Selv om jeg VET at det ikke er grunnen til at jeg skulle i omstilling,
jeg hadde rett og slett ikke vært der så lenge som de andre.

Sliten,
deprimert,
lei meg.
Sint, også.
Og overrasket over at jeg har det sånn,
jeg har jo skjønt tegninga i mange måneder,
bare håpet at det skulle skje et mirakel,
eller noe.
Noen dager er jeg så sliten,
at jeg bare sover.
Var på jobb 3 av 5 dager denne uka,
en fjerde dag forsøkte jeg,
men det var bare å innse nederlaget,
ingen krefter igjen,
ingenting å gi pasientene mine.
Rett og slett.
Føles forferdelig.

Har måtte si fra meg student også,
en annen terapeut måtte overta,
jeg har ikke nok plass i hodet
til å gjøre en god nok jobb som veileder.
Skikkelig nederlag,
for hun er en utmerket ergoterapi-student,
og jeg syntes det var så gøy å være veileder for henne.
Men hun skal jo ha mest mulig ut av sin studieperiode også.

Off,
noe av det aller verste er
at jeg er skuffet fordi jeg må bli på min avdeling.
Jeg så nesten frem til,
nå som jeg var i omstilling,
at jeg skulle komme meg bort.
Ikke at jeg ønsket å jobbe en annen plass,
men bare at jeg var innstilt på at det skulle bli sånn,
men så "må" jeg være der som vikar,
lissom...
Egentlig ikke "god nok",
men grei nok så lenge de trenger vikar.
Selv om jeg vet at det ikke er sånn det er,
Men nå er jeg der liksom på
"lånt tid",
og da kunne jeg like gjerne kutte nå,
og komme meg videre.

Ja ja, bla bla bla.
Jeg er så LEI av å høre meg selv sutre over dette,
men så klarer jeg ikke ta meg sammen heller.
Jeg ER lei meg
og veldig sliten.

Sånn er det.

Og så blir jeg SUR,
fordi det går ut over alt annet.
Det er jo synd på meg,
så litt is hver dag,
det er jo bare helt naturlig.
Orker ikke å labbe de 10 000 stegene hver dag,
tar det imorra.
Eller i overimorra.
Eller i overioverimorra.
Eller neste uke.
Må bare legge meg å sove litt på ettermiddagen.
Bare være oppe litt lenge på natta.
Bare la meg få lov å være litt mer sur og grinete enn vanlig idag.
Imorra skal jeg oppføre meg ordentlig.
Eller i overimorra.
Eller neste år.

Heilt rævva
er det.
Gratulerer med dagen,
lisemor.


 

 

 

Én kommentar

lisemor

21.10.2013 kl.23:08

Tusen takk, Unni :) Det pleier å ordne seg for snille jenter, så da er det håp for både deg og meg ;) Klem :)

Unni Marie

20.10.2013 kl.21:08

Hei - og gratulerer med dagen, Lise! Veldig gripende å lese dine ærlige tanker om tilværelsen. Jeg føler med deg! Du vet jo hvordan jeg har sørget selv over at jeg ikke har fått en solid og fast plass blant ergoterapeutene, men i mitt tilfelle er det kanskje det at jeg ikke har "personlig egnethet"... Har jo ofte vært litt usikker i rollen (noe som skyldes ulike forhold, kanskje, men arbeidsgivere har ikke vært overbevist om at de skulle satse på meg...) Når det gjelder deg, så er det jo supertragisk, når du har fungert godt og likt deg i jobben din og så er det noe så dumt som omstilling som stopper deg. Får håpe politikerne finner ut at de skal forsterke rehab-sektoren! Flere ergoterapeuter til folket! Masse lykke til!!!! Håper det ender bra til slutt. Synd at det må være usikkerhet så lenge først. Klem

Skriv en ny kommentar

hits