Can you forgive me???

Jeg må bare unnskylde!
Virkelig,
på det aller ydmykeste....

Ja,
jeg synes fortsatt det er kjipt å gå i tøy
som er alt for lite,
føler meg faktisk som men klovn...

Og ja,
det var utrolig kjipt
og ensomt
den første dagen på jobb,
og faktisk også dag nr 2.

MEN!

Så løsnet det gitt!
Og jeg tror dette virkelig kan være jobben for meg,
jeg tror jeg kommer til å lære MASSE,
og jeg føler allerede jeg har lært en del,
og kollegene er bare helt nydelige,
faktisk!

Og jeg er støl,
for jeg har trent midt i arbeidstiden,
fordi det er faktisk jobben min,
av og til!
Og jeg spiser frukt og grønt
omtrent så det tyter,
og det er helt fantastisk!

Og så er selve programmet
utrolig FLOTT!
Her er det ikke snakk om noen vidunderkur
for at pasientene skal gå ned i vekt,
for det funker som regel IKKE,
men her er det snakk om å
ansvarliggjøre pasientene,
og snu om på tankegangen,
og jeg føler at det pasientene lærer,
det er noe jeg virkelig kan stå inne for,
100 prosent.

Så nå gleder jeg meg
(og gruer meg også..)
til jeg skal begynne å stå foran gruppene
og lære de teknikker,
og spørre de rette spørsmålene,
sånn at tankene settes i sving.

Akkurat sånn det skal være
i en ny jobb,
ikke sant??

Selv om savnet etter de gode "gamle" kollegene mine,
er utrolig sårt...

Og så må jeg be om unnskyldning for en ting til...
for selv om det har løsna på jobb,
så er jo hodet mitt bare helt propp fullt,
så ettermiddager og kvelder,
er jeg jo helt tjobing,
ute og kjøre.
TOTAL BITCH,
tror jeg trygt jeg kan si...

Så gubbis...
sorry....
<3



Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits